Ikke noe hvilehjem

Asfaltlaget fra Lemminkäinen er på jobb langs Fylkesvei 40, noen kilometer nord for Lampeland i Buskerud. En frisk og klar oktobermorgen. Bendik Kristiansen, lærling på andre året, står parkert med sprøytetraktoren noen hundre meter foran asfalttoget. 

- Ja, nå som det har blitt kaldere i været hender det at sprøyta tetter seg. Så nå driver jeg å varmer den opp. Og har litt dårlig tid, egentlig. Så du hvor langt de andre hadde kommet?

Bendik Kristiansen er travel, men slår av en prat likevel. Hvordan ble du lærling i Lemminkäinen? - Jeg sto uten jobb i en liten periode, og skulle egentlig jobbe som fjellsprenger. Der var det imidlertid ikke jobb å få. Jeg tok en prat med rådgiveren på den videregående skolen jeg hadde gått på. Han spurte meg hvilket fagbrev jeg kunne tenke meg å ta, og jeg syntes asfalt så veldig moro ut.

Rådgiveren anbefalte Lemminkäinen, og sammen tok de turen ut til selskapets Tønsberg-avdeling og spurte etter jobb. – Det gikk bra. Jeg fikk en prøvetid på tre måneder, også fikk jeg en lærlingplass etterpå.

I løpet av året i Lemminkäinen har Bendik fått være med på en rekke ulike prosjekter. – Jeg har for eksempel vært med å asfaltere på Torp Lufthavn, det var artig. Har du blitt tatt godt i mot av asfaltlaget og resten av gjengen på avdelingen? - Ja, absolutt. Hyggelige kolleger er jo noe av det beste med jobben. Tida har vært veldig fin den. Det tar jo litt tid å lære, rett og slett fordi det er mye som skal læres.

Hvordan vil du beskrive miljøet? – Det er et veldig godt miljø. Alle er blide stort sett hele tida. Også er de flinke til å lære bort, noe som gjør det ekstra moro.

Bendik har ansvaret for sprøyta denne dagen, men har forsøkt seg i ulike roller på laget. – Ja, jeg har forsøkte meg både på utleggeren og på valsen. Jeg synes egentlig det beste er å være bak skriden, hvor jeg kan spa og bruke kroppen litt. Være akkurat der det skjer.

Bendik er på et erfarent lag, ledet av lagbas Nina Ullmann og Tore Lilleby, som begge har rundt 30 års fartstid i asfaltfaget. Han lar seg inspirere av kunnskapen og erfaringen til dem begge. – Det er jo nesten et mål å bli like flink som Nina og Tore. Kunne du tenke deg å bli lagbas en dag? – Det får tida vise. Ville jo vært morsomt å ta stega.

Vi hører asfaltoget nærmer seg, og tida er inne for Bendik å få sprøyta i gang og ut på veien igjen. Vi rekker et siste spørsmål. Vil du anbefale asfaltyrket til andre? - Ja, helt klart. Du får muligheten til å prøve masse forskjellige arbeidsoppgaver, og du får brukt kroppen litt. Ikke minst får du sett mange fine plasser når vi er ute og legger. Også er det jo mange fine folk som jobber med asfalt. Passer det for alle? - Du må være interessert i å jobbe. Dette er ikke noe hvilehjem.